Et portrett av en av mine favorittskuespillere.
Saturday 14 March 2009
Monday 2 March 2009
Filmanmeldelse: Blacula
Filmen starter i syttenhundretallets Transylvania hvor den afrikanske herremannen Mulmavalde og hans kone er på besøk hos grev Dracula. Men greven, ond jævel som han er setter tenna i afrikaneren og stenger ham inne i en kiste.
Så hopper vi hundre år frem i tid, Dracula er for lengst blitt drept av Van Helsing og antikviteter i slottet hans blir solgt bort, inkludert den tidligere nevnte kisten som de nye eirene tar med til Los Angeles. Der våkner Mulmavalde og møter en kvinne han tror er reinkarnasjonen av sin avdøde kone. Dessverre har han fått en bunnløs tørst og begynner å suge blodet ut av byens innbyggere som deretter gjenoppstår som nye vampyrer.
En lege og politimann begynner gradvis å skjønne hva som er årsaken til de mystiske dødsfallene og prøver å sette en stopper for de vandøde blodsugerene før de tar over byen fullstendig.
Filmen er sytti-talls-aktig og vel så det. Særlig hva klær og noe av dialogen gjelder. Noen ville si at dette gjør filmen noe utdatert, men jeg syntes det gir den en herlig sjarm som få av dagens skrekkfilmer har. Skuespillet er tålig bra og, særlig William Marshall som filmens tittelfigur gjør en utmerket jobb. En afroamerikansk Dracula i Los Angeles på sytti-tallet kunne fort blitt teit, men Marshall klarer å spille figuren med verdighet og får ham til å virke sofistikert og intelligent. Tragisk og, man syntes faktisk synd på ham mot slutten.
Effektene er tålig bra for tidsperioden, noen smårare flaggermus og falske huggtenner men ellers ikke så mye pirke på. Filmens regi er det ingenting å utsette på. Den er oppbygd fint og scenene flyter bra, fra begynnelsen i det gufne slottet til Dracula til politiets siste oppgjør med vampyrene i korridorene i et kraftverk.
Alt i alt, er det en underholdene film uten dødpunkter og med bra innsatser fra skuespillerne.
Så hopper vi hundre år frem i tid, Dracula er for lengst blitt drept av Van Helsing og antikviteter i slottet hans blir solgt bort, inkludert den tidligere nevnte kisten som de nye eirene tar med til Los Angeles. Der våkner Mulmavalde og møter en kvinne han tror er reinkarnasjonen av sin avdøde kone. Dessverre har han fått en bunnløs tørst og begynner å suge blodet ut av byens innbyggere som deretter gjenoppstår som nye vampyrer.
En lege og politimann begynner gradvis å skjønne hva som er årsaken til de mystiske dødsfallene og prøver å sette en stopper for de vandøde blodsugerene før de tar over byen fullstendig.
Filmen er sytti-talls-aktig og vel så det. Særlig hva klær og noe av dialogen gjelder. Noen ville si at dette gjør filmen noe utdatert, men jeg syntes det gir den en herlig sjarm som få av dagens skrekkfilmer har. Skuespillet er tålig bra og, særlig William Marshall som filmens tittelfigur gjør en utmerket jobb. En afroamerikansk Dracula i Los Angeles på sytti-tallet kunne fort blitt teit, men Marshall klarer å spille figuren med verdighet og får ham til å virke sofistikert og intelligent. Tragisk og, man syntes faktisk synd på ham mot slutten.
Effektene er tålig bra for tidsperioden, noen smårare flaggermus og falske huggtenner men ellers ikke så mye pirke på. Filmens regi er det ingenting å utsette på. Den er oppbygd fint og scenene flyter bra, fra begynnelsen i det gufne slottet til Dracula til politiets siste oppgjør med vampyrene i korridorene i et kraftverk.
Alt i alt, er det en underholdene film uten dødpunkter og med bra innsatser fra skuespillerne.
Subscribe to:
Posts (Atom)
